Hei, jeg heter Karianne Sæther og jeg er mamma til to nydelige barn og dette rare skinnveskemerket som heter MOO.
Når det gjelder MOO har mine år i utlandet hatt stor innflytelse. Da jeg fylte 16 år flyttet familien min til Brussel og der bodde vi i tre fantastiske år. Etter det bodde jeg et år i Montpellier for å bli god i fransk (ble mye bedre til å drikke vin), før jeg reiste til London. Jeg var så heldig at jeg kom inn på Saint Martins School of Art & Design hvor jeg studerte design i fire år. Etter et praksisopphold hos Martha Stewart Living i New York returnerte jeg så endelig til Norge.
Den viktigste utdannelsen var likevel ikke den jeg tok på skolen, men den jeg fikk av å møte mennesker og kulturer ulik fra den jeg kjente hjemmefra.
«Keep moving» er blitt mitt livsmotto. Ikke like bokstavelig som før, men det ligger i bunn som en evig påminnelse om å aldri slutte å stille spørsmål, alltid forsøke å utvikle meg og alltid være åpen for forandring. Eller som Tom Waits sier det: «No dog ever pissed on a moving car».
«Skitfula taskor!»
Etter å ha jobbet som grafisk designer en stund konkluderte jeg med at tastatur-trykkende-logo-plasserende-stolstillesittende arbeid ikke var helt meg. Jeg trengte en forandring! Jeg visste jeg ville jobbe med noe jeg kunne «ta på». Og jeg har alltid likt skinn. Stryk det, jeg har alltid elsket skinn. Lukten, følelsen, uttrykket, det er for meg et utrolig vakkert materiale. Dette, i kombinasjon med at jeg aldri hadde klart å finne en passende veske til laptopen min, gjorde at jeg bestemte meg for å lage min egen.
Og når jeg så de første vareprøvene, var jeg så stolt og fornøyd, at jeg satset alt jeg hadde av tid og penger på å sette sammen min første kolleksjon av skinnvesker.
Kort tid etter spratt jeg lykkelig rundt, som en nymelket ku, inn på mitt nye kontor. «Skitfula taskor!» sto det i eposten fra redaktøren i Svenske Elle Interiør. Tårene trilla og hele kroppen skalv.
Jeg hadde ikke bare brukt alle mine penger, jeg hadde til og med brukt noen andres også, på min første kolleksjon. Og det kunne fort blitt min siste, om flere hadde vært enig med henne.
Heldigvis gikk det ikke slik, det var deilig mange som likte skinnveskene mine! Siden den eposten har MOO vært som et eventyr. Riktignok med noen troll og drager her og der, og med mye hardt arbeid, pågangsmot og sene netter, men et eventyr like fullt!
Responsen har vært fantastisk og i dag lager jeg flere «skitfula taskor» enn noensinne. Men den eposten henger fremdeles på veggen min. Som en påminnelse om at man aldri må gi opp troen.